Jakob Kjersem har en lang karriere. Han deltok i OL allerede i London i 1948, og i 1962 stiftet han Den Norske Maratonklubb. I 50 år har han preget resultatlistene. Han har vunnet mange norske mesterskap og har fulgt opp med flotte prestasjoner i veteranklassene. I anledning maratonløpets 100 år i år og sin egen 70- årsdag som han rundet i høst, ser han seg tilbake og deler sine tanker om idrettens betydning og samfunnets utvikling med KONDIS-leserne.

Etter slitets epoke

Min "karriere" startet etter krigen - etter magre trettiår og fem års utarmende okkupasjon. Nå opplevde folk flest at "slitets epoke" gikk mot slutten. Tungarbeidet ble gradvis rasjonalisert bort, arbeidsdagen ble kortere og lettere, alle kunne skaffe seg sykkel, og etter hvert flere og flere sin egen bil. En drøm begynte å gå i oppfyllelse: Nå kunne en endelig gi seg hen til en makeligere tilværelse.

Galninger !

Likevel var det positiv interesse for idrett, f.eks. deltok over en halv million i Fredsmarsjen i 1945. Men det måtte helst være relativt makelige idretter. Så sent som i 1964 talte NM i maraton 4 - fire - deltakere, og redaktøren i friidrettsforbundets blad, "Friidrett", kunne triumferende melde: "Dette må vel - forhåpentligvis - bety maratonløpingens endelikt". Heldig for ham at han slapp å oppleve situasjonen 30 år senere da 10.000 norske løpere startet i Oslo Maraton.

Mot fysisk forfall !

Mennesket er en merkelig art innen dyreriket. Så snart de har bekjempet sulten, så er de i full gang med å spise seg i hjel. Og så snart de har rasjonalisert bort slitet i arbeidet, så hengir de seg til fysisk passivitet som går på helsa løs. De som har ansvar for medisin og folkehelse registrerte en skremmende tendens, og begynte å rope sitt varsko.

En sikkerhetsventil

Men Homo Sapiens - den såkalte "Vitende art" - har også en annen egenskap, nemlig en slags innmontert sikkerhetsventil. I seneste laget - men likevel tidsnok til å redde folkehelsa - så oppdaget en at sofaen og det overdådige middagsbordet ikke gav den fulle tilfredsstillelse. Et resultat av dette er det norske idrettseventyret. I 1950 tellet Idrettsforbundet et par hundre tusen medlemmer, og flest innenfor de mer makelige idreter (som nevnt 4 maratonløpere i 1964).
    I dag er medlemstallet godt over en og en halv million, og majoriteten er mest opptatt av å løpe maraton, sykle Trondheim-Oslo, av Birkebeinerrenn og milelange turmarsjer. Fra å være et folk på vei mot fysisk forfall, er vi blitt et folk som strutter av sunnhet (litt må en jo overdrive).

Men idretten gir mer

Før het det at "idretten er ikke noe mål i seg selv, men et middel til bedre helse". Langt senere var det en politiker som oppfant påstanden om "idrettens egenverdi", og dermed kom idretten inn under "det utvida kulturbegrepet".
    Når en registrerer de mange skremmende virkninger som en forsert teknologisk utvikling har på samfunnet (kriminalitet, narkotika, oppløste familier og forhutlede barn, syke og gamle overlatt til lidelse og ensomhet), så er det grunn til å spørre: Hvordan ville vårt sosialbudsjett (som allerede langt overstiger det samfunnet egentlig har råd til) sett ut hvis ikke idrettsbevegelsen hadde beskjeftiget hver tredje norske borger, og herunder noen hundre tusen ungdommer i den mest utsatte alderen?

De priviligerte og "fotfolket"

På en måte kan en si at idrettsbevegelsen kan inndeles i to kategorier, de priviligerte som kan utøve sin idrett i løyper, idrettshaller og velutbygde idrettsplasser støttet opp av ledere, trenere, dommere og - slett ikke å forglemme - alle dem som bruker sin ulønnede fritid til å skrape sammen de penger som trenges for å holde dette gigantiske apparatet - uten sammenligning Norges største organisasjon - i gang. De sistnevnte er den andre kategorien, "fotfolket". Hvem er det som takker dem for innsatsen? Som representant for de priviligerte, en av dem som har trukket de største veksler på "fotfolket", vil jeg slutte meg til siste setning i skøytekongen Oscar Mathisens bok "Mitt livs løp" (etter min mening det beste som er skrevet innen norsk idrettslitteratur): "Jeg tenker på dem alle, og mitt hjerte fylles av takknemlighet".